|
Filosofi i skolen
Presentasjon av tema med avgrensinger
Filosofi er et stort tema som det finnes svært mye litteratur om.
Fokuset vil ligge på hvordan filosofi kan fungere som fag og eller
metode i dagens skole og lærerens rolle i denne sammenheng. Arbeid
med filosofi er også tett bundet sammen med etiske og moralske
spørsmål. derfor vil jeg se på dette. Innen temaet filosofi med barn
finnes det mange skoler, alle jobber slik de mener er best og
riktigst.
Et problem som kan bli synlig om filosofi skal innføres som eget fag
er mangelen på kvalifiserte lærere. Å undervise i filosofi krever at
læreren selv er trygg på hvor han/ hun står etisk og filosofisk. Det
kreves ikke dype filosofihistoriske kunnskaper, men trening i å
tenke og formulere seg filosofisk vil imidlertid være viktig.
Å definere begrepet filosofi er ingen enkel oppgave, spørsmålet er i
seg selv et filosofisk spørsmål. Den er så vidtspennende, med så
mange retninger og variasjoner. Det første jeg vil slå fast er
forskjellen mellom å lære om filosofi og lære å filosofere. Det er
gunstig å kunne litt om filosofihistorie, men viktigst er å tilegne
seg egenskapen å kunne filosofere selv. Selve ordet filosofi er
sammensatt av to ord; filos = elsker, venn, vennlig, glad i og sofia
= kunnskap, visdom. En filosof er altså en som elsker visdommen. Man
kan også si at filosofi er tenking om tenkingen.
Tilbake til antikkens Hellas. Det var på dette tidspunkt ikke noe
skille mellom vitenskap og filosofi. Evnen og lysten til å
filosofere, finne ut, få oversikt og innsikt var utgangspunkt for ny
viten, og er det den dag i dag. Dette i seg selv taler for at barn
burde trenes i å filosofere. Filosofi har imidlertid vært et fag
preget av enkeltindivider med ulike meninger om hvem som kan og bør
filosofere. Platon mente at filosofering bare var for de få, Kant
derimot mente det motsatte; filosofering var for alle. Vi må frem
til Kierkegaard (1813 – 1855) og Freud (1856-1939), for å finne
filosofer som skiller seg ut i forhold til barn og filosofi.
Kierkegaard hadde en eksistensiell fastholdelse av barndommen, han
mislikte voksenlivets fornuft og teori. Barnets åpne sinn og undring
over livet tiltalte han. Han håpet at om barna kunne holde fast på
denne holdningen, ville de bli virkelige mennesker, være voksne og
ansvarlige og samtidig
ha barnets nysgjerrighet i behold. Freud hadde en mer analytisk
fokusering på barndommen. Med sine psykoanalyser viste han hvor
viktig barndommen var for det voksne liv og hvor viktig filosofering
var, også for barn. Jean Piaget (1896-1980), pedagog og opptatt av
det filosofiske spørsmålet om hvordan kunnskap dannes. Dette
undersøkte han bl.a. ved å stille barn dype filosofiske spørsmål.
Til tross for valg av metode hadde han liten tro på at barn var i
stand til å filosofere. I hans utviklingssystem var det først i 4.
nivå at mennesket ble i stand til å filosofere, altså bare
velutdannede voksne.
Den amerikanske professoren Matthew Lipman erfarte at hans studenter
var lite flinke til å tenke selv og ytre og begrunne sine meninger.
Han mente noe måtte være veldig galt med deres tidligere skolegang.
Han satte i gang forsøk med filosofering med barn. I starten holdt
han fast ved Piagets oppfating, men endret den snart når han så hvor
mye barn hadde å komme med i diskusjoner. Lipman jobbet på den måten
at man leste en filosofisk tekst først, for så å arbeide med
spørsmål knyttet til innholdet. For å gjøre dette tilgjengelig for
alle barn har han utviklet en stor samling filosofiske tekster og
manualer for læreren. Det beste, slik Lipman ser det, er å sette av
et par timer i uka til å lese tekstene og samtale om dem.
Gareth B. Matthews
Gareth B. Matthews er en annen amerikaner. Han er kollega av Lipman,
men har også arbeidet selvstendig med egne prosjekter. Tekstene hans
er inspirerende og lettleste og han har en spesiell evne til å
oppdage det filosofiske i barns spørsmål og uttalelser. Han ser ikke
på barn som noen som er på vei til å bli betydningsfulle, de er
betydningsfulle, på mange måter også viktigere personer enn de noen
gang vil bli som voksne.
Per Jespersen
Per Jespersen er en dansk filosof med lang erfaring i å filosofere
med barn. Han mener filosofi vil være det samme for barn som den har
vært for vitenskapen, grunnlaget for veien videre. Jespersen er enig
med Lipman at det er noe veldig feil med skolene, men han er ikke
enig i metodene han benytter. Jespersen ønsker å vise barna veien
til ”engasjement for sitt eget liv”. For å komme dit må det mystiske
og metafysiske forbindes, noe som kan oppnås gjennom arbeid med
kunst og litteratur.
Filosofiske spørsmål og problemstillinger har svært ofte etisk og
moralsk innhold. De store etiske spørsmålene er det nettopp
filosofer som arbeider med, så derfor må det i mine øyne henge
sammen andre veien også. For å jobbe med filosofi må man også jobbe
med etiske spørsmål, og skal man jobbe med etikk er det nærliggende
å jobbe filosofisk.
Ordene etikk og moral betyr på sett og vis det samme. Etikk kommer
fra det greske ethos, moral fra det latinske mos, begge betyr skikk
og bruk. I dag legger vi imidlertid ulikt innhold i de to begrepene.
”Moralen kommer først og fremst til uttrykk gjennom det vi gjør,
etikk handler om regler og kjennetegnene vi bruker i de moralske
vurderingene. Etikken kommer først og fremst til syne gjennom det vi
tenker. Etikk handler om å ta stilling til problemer, reflektere,
vurdere og bedømme.
Innenfor etikk er det to hovedmåter å arbeide på, med en normativ
eller deskriptiv synsvinkel. Med en deskriptiv synsvinkel undersøker
man hva ”alle andre” gjør, og trekker den slutningen at det
flertallet gjør gir grunnlag for hva vi skal gjøre. Med en normativ
synsvinkel prøver vi å finne ut hva som er rett og galt, hva som er
godt, hva vi bør gjøre og hvilke normer vi bør følge. Det er den
normative synsvinkelen jeg vil ta med meg videre i oppgaven og i
arbeidet med filosofi. Vi vil finne ut hva som er bra, vi vil gjøre
det som er godt.
De første filosofer, Sokrates, Platon og Aristoteles, var også store
etiske tenkere. Mennesket har til alle tider tenkt gjennom etiske og
moralske spørsmål, det er en forutsetning for at et samfunn kan
kunne bestå. Vi må ha regler for hvordan vi skal leve sammen og
behandle hverandre. I nyere tid her i vesten er det særlig to
retninger som har dominert. Den jødisk-kristne og den gresk-romerske
kulturen, som jeg følger videre.
For Sokrates og Platon var det ofte de etiske spørsmålene som stod i
sentrum. Spørsmål om rettferdighet, kjærlighet, mot, hva som er godt
og rett å gjøre. Sokrates mente at den som i sitt indre vet hva som
er rett, han vil også gjøre rett. Den som handler galt er uvitende
og må føres til innsikt. Aristoteles la til en faktor til. Det er
ikke nok å vite hva som er rett, man må også ha vilje til å gjøre
rett. Med vilje menes karakterstyrke og besluttsomhet. Aristoteles
trekker fornuften inn i tillegg til viten og peker på at dette er
noe som kan trenes opp.
Hva har så dette med filosofi i skolen å gjøre? Dersom man kan jobbe
filosofisk med etiske spørsmål kan elevene trenes opp til å bli
flinke til å vurdere selv hva som er rett og galt. Mange elever har
kontakt med voksne først og fremst på skolen, og da er det gjennom
lærerne elevene må få overlevert etiske og moralske tradisjoner og
holdninger. I tillegg er det viktig at vi hele tiden har fokus på
hva vi vil finne ut. Vi tror det finnes et svar på nesten alle
spørsmål, men vi vet ikke. Likevel er det alltid verdt å prøve å
finne ut hva som er rett og godt.
Filosofering
med barn
Den sokratiske samtalen. Samtaler som dannes i alle filosofiske
sammenhengen, enten det er rene sokratiske samtaler, arbeid med
Lipman- tekster el. annet, vil ha noen av de samme trekk og krav til
deltagerne. Vi må alle stille oss åpne og undrende, innta en
sokratisk holdning. Lipmans manualene har en svært detaljert
fremdriftsplan, men for å få elevene til å undre seg og argumentere
kreves noe mer enn bare en manual.
Sokrates talte om at han var jordmor for tankene, han hadde ikke
selv kunnskap, men kunne forløse andres. I klassesituasjonen er det
nødvendig at læreren inntar en slags ”sokratisk jordmorånd”. Læreren
skal spørre, veilede og forløse kunnskapen hos elevene sine, ikke
selv komme med svar eller forvente hva som skal komme. Tanken bak
dette er at kunnskapen ikke kan overføres, men må skapes hos hver
enkelt. Dette er jo også en tanke vi finner i mer moderne
pedagogikk, elevene må erfare og gjøre selv for å lære (”Learning by
doing”, John Dewey[1]
(1859 - 1952)). For å klare dette må læreren innta en sokratisk
holdning. Han må stille seg åpen og søkende og lete etter det
filosofiske i handlinger og uttalelser. Et problem i klassen kan man
prøve å omforme til et filosofisk problem. Men man skal ikke løse
ett filosofisk problem, bare avdekke det ved å avklare problemet,
være åpen og ærlig og søke etter essensen” For barn er ikke dette så
vanskelig. De har ikke hodet fullt av voksnes kunnskap og har enda
ikke erfart nok til å være fordomsfulle. For oss voksne derimot er
det en mye lenger vei å gå. Vi må ”tømme” hodene våre for kunnskap
for å gjøre plass til fordomsfri undring og spørsmålsstilling, men
beholde kritisk sans og dømmekraft. Å erkjenne seg selv kunnskapløs
på denne måten er kanskje ikke mulig å gjennomføre, men et ideal
Sokrates levde etter.
Som med alle andre ferdigheter må også denne trenes opp. For å bli
god å sykle, må du sykle og for å bli god til å filosofere, må du
filosofere. Det er dette vi skal gjøre med barna. Trene dem til å
tenke, undre, vurdere, argumentere og reflektere. En trening i å
tilegne seg kunnskap, om seg selv, livet og samfunnet rundt seg.
Dette kan oppnås ved å utvikle den sokratiske metoden, samtalen.
Samtalen er en viktig del av våre mellommenneskelige forhold. I dag
snakker vi mye til hverandre, lite med hverandre, vi samtaler
sjelden. Kommunikasjon, dialog og mellommenneskelig forståelse har
aldri vært viktigere enn i dag, og kanskje aldri vanskeligere å
gjennomføre. Her kan den filosofiske samtalen lære oss mye. (Schjelderup
1999: 53)
For å gjennomføre en filosofisk samtale tar man gjerne utgangspunkt
i en hendelse eller et spørsmål, men hva kjennetegner så et
filosofisk spørsmål? ”Først og fremst må spørsmålet oppfylle to
kriterier; det må søke å belyse noe allment, og det må være slik at
mulige svar ikke kan utgjøre absolutte og definitive løsninger, men
snarere prøvende og forsøksvise løsningsforslag. Kort kan vi si at
de er spørsmål som søker svar på noe grunnleggende. ”De søker et
svar på hvordan verden er i seg selv – uavhengig av oss og våre
enkelte liv, uavhengig av den tiden og kulturen vi lever i. Det er
kanskje ikke slike spørsmål som er de elevene kommer med og vil ha
svar på, men bak alle de andre ”enkle” spørsmål ligger det
filosofiske utfordringer som læreren må sanse og evne å sette fokus
på.
Samtalen fungerer best med mindre elevgrupper, men av praktiske
årsaker har man gjerne en halv klasse. Grunnene til at gruppene bør
være relativt små er flere. Det viktigste er at det er tryggere å ta
ordet og åpne seg i en liten gruppe, mange elver kvier seg for å
snakke i full klasse, da blir det ikke lett å åpne og gi av seg selv
heller. Læreren får også god oversikt og kan gi hver enkelt elev tid
til å komme med sine spørsmål og ytringer. Med full klasse vil man
ikke rekke alle på samme måte, og det blir lettere de pratsomme som
tar ordet. Problemet med snakkesalige elver på ene siden og tause
elver på den annen, kan løses på flere måter. En fin metode kan være
å bruke ”talekort”. Hver elev får for eksempel 5 kort til
disposisjon. Hver gang de tar ordet må de gi fra seg en lapp. På den
måten må de pratsomme nøye vurdere om innleggene er verdt en lapp,
de stille elevene får større mulighet til å komme til ordet.
For å få samtalen til å fungere er vi avhengig av enkelte regler.
Disse må gjennomgås med elevene, slik at alle forstår innholdet av
dem. Man vil ikke kunne oppfylle alle regler i starten, men etter
hvert vil man kunne holde flere og flere av dem og samtalen vil
kunne bli dypere og mer filosofisk.
Dersom filosofering etter hvert skal inngå som et eget fag er det
naturlig at det settes av timer til det på timeplanen. Av praktiske
årsaker bør man ha to sammenhengende skoletimer, ellers blir det for
kort tid til noen gang å komme i dybden på spørsmålene. Lipman
anbefaler å jobbe på denne måten med hans tekster, men om man bare
vil jobbe sokratisk er det også fint med faste tider til det. Målet
med den sokratiske samtale er at den skal kunne oppstå når og hvor
som helst, men for at det skal fungere må man først trene seg i
selve teknikken. En klasse som aldri har filosofert vil bruke litt
tid til å bli vant med rammene for samtalen, kanskje er det også
gunstig å starte med styrte opplegg, som f.eks. Lipman- tekster, for
så å utfordre elevene mer i den sokratiske samtalen etter hvert.
«.......» |
