|
Hvordan filosofere man med barn?
- Hvordan er teknikken man bruker for å filosofere med barna?
- Setter man seg ned med en liten gruppe barn og begynne å forklare
reglene. For eksempel forklarer man barna at de skulle se den de
pratet med inn i øynene, at de skulle være opptatt av den andre og
høre på hva de andre seier. Og i motsetning til samlingsstunden,
skal det ikke være lov til å tøyse med sidemannen. Etter at man
hadde tatt opp et tema ber man ofte barna om å tegne tankene sine.
Et spørsmål eller en problemstilling kunne først og fremst virke som
en igangsetter, og da kunne man ofte ta runden så alle barna fikk si
noe, mens de andre måtte lytte. Vi voksne måtte også lytte, for å
følge opp filosoferingen til barna med nye spørsmål.
- Dette stiller vel høye krav til at de voksne er veldig våkne og
stiller de riktige spørsmålene?
- Ja! I utdannelsen min i filosofi med barn, ble vil lært til å
tenke helt nytt i en samtale. Som førskolelærer er man vant til å
lære barn ting og fortelle dem hva de skal gjøre og hvorfor. Da jeg
skulle lære å snakke filosofi med barn, måtte jeg lære å slutte å
tenke på det neste trekket i en samtale, men i stedet være veldig
våken og lytte til hva det egentlig er barnet sier. Det måtte
faktisk barna også. For å lære barna å lytte til hva de andre sa, ba
vi dem om å gjenta hva sidemannen hadde sagt.
- Men hvis man skal følge barnas tankerekker og ta tak i ting de
sier, da er det ikke lett å planlegge?
- Nei, det er sant, men strukturen kan planlegges, og må planlegges.
Før jeg hadde lært om barn og filosofi for fem år siden, ville jeg
ha tenkt at det ville gjøre barna mindre frie i samtalen, men sånn
var det ikke. Det var tydelig at de VILLE ha strukturen som ga alle
sin tur til å snakke, og regler om å lytte til andre. Det gjorde at
ikke de sterkeste får være sterkest, og at hver enkelt får
oppmerksomhet.
- Man ikke skal ta opp tunge temaer som for eksempel døden på et
slikt møte. Hvorfor ikke det?
- Døden dukker jo alltids opp hvis noen kjenner en som har dødd,
eller man har dyr som dør.
- Hva kan være eksempler på gode spørsmål?
Noen av spørsmålene er for eksempel
- hvor er mamma når hun sover?
- hvordan kommer fargene gjennom øynene og opp i hjernen?
- hva er en venn?
- hva er en kjæreste? Og - hva er forskjellen?
Man må gå helt tilbake til antikkens Hellas. Det var på dette
tidspunkt ikke noe skille mellom vitenskap og filosofi. Evnen og
lysten til å filosofere, finne ut, få oversikt og innsikt var
utgangspunkt for ny viten, og er det den dag i dag. Dette i seg selv
taler for at barn burde trenes i å filosofere.
Filosofi har imidlertid vært et fag preget av enkeltindivider med
ulike meninger om hvem som kan og bør filosofere. Platon mente at
filosofering bare var for de få, Kant derimot mente det motsatte;
filosofering var for alle. Vi må frem til Kierkegaard (1813 – 1855)
og Freud (1856-1939), for å finne filosofer som skiller seg ut i
forhold til barn og filosofi. Kierkegaard hadde en eksistensiell
fastholdelse av barndommen, han mislikte voksenlivets fornuft og
teori. Barnets åpne sinn og undring over livet tiltalte han. Han
håpet at om barna kunne holde fast på denne holdningen, ville de bli
virkelige mennesker, være voksne og ansvarlige og samtidig ha
barnets nysgjerrighet i behold. Freud hadde en mer analytisk
fokusering på barndommen. Med sine psykoanalyser viste han hvor
viktig barndommen var for det voksne liv og hvor viktig filosofering
var, også for barn.
Man må også trekke inn Jean Piaget (1896-1980), pedagog og opptatt
av det filosofiske spørsmålet om hvordan kunnskap dannes. Dette
undersøkte han bl.a. ved å stille barn dype filosofiske spørsmål.
Til tross for valg av metode hadde han liten tro på at barn var i
stand til å filosofere. I hans utviklingssystem var det først i 4.
nivå at mennesket ble i stand til å filosofere, altså bare
velutdannede voksne.
Den amerikanske professoren
Matthew Lipman
erfarte at hans studenter var lite flinke til å tenke selv og ytre
og begrunne sine meninger. Han mente noe måtte være veldig galt med
deres tidligere skolegang. Han satte i gang forsøk med filosofering
med barn. I starten holdt han fast ved Piagets oppfating, men endret
den snart når han så hvor mye barn hadde å komme med i diskusjoner.
Lipman jobbet på den måten at man leste en filosofisk tekst først,
for så å arbeide med spørsmål knyttet til innholdet. For å gjøre
dette tilgjengelig for alle barn har han utviklet en stor samling
filosofiske tekster og manualer for læreren. Det beste, slik Lipman
ser det, er å sette av et par timer i uka til å lese tekstene og
samtale om dem.
Gareth B. Matthews
er en annen amerikaner. Han er kollega av Lipman, men har også
arbeidet selvstendig med egne prosjekter. Tekstene hans er
inspirerende og lettleste og han har en spesiell evne til å oppdage
det filosofiske i barns spørsmål og uttalelser. Han ser ikke på barn
som noen som er på vei til å bli betydningsfulle, de er
betydningsfulle, på mange måter også viktigere personer enn de noen
gang vil bli som voksne.
Per Jespersen
er en dansk filosof med lang erfaring i å filosofere med barn. Han
mener filosofi vil være det samme for barn som den har vært for
vitenskapen, grunnlaget for veien videre. Jespersen er enig med
Lipman at det er noe veldig feil med skolene, men han er ikke enig i
metodene han benytter. Jespersen ønsker å vise barna veien til
”engasjement for sitt eget liv”. For å komme dit må det mystiske og
metafysiske forbindes, noe som kan oppnås gjennom arbeid med kunst
og litteratur.
«.......»
|
