Om å gjete katter…

Det sies at å gjete katter er umulig. Det samme kan sies om å gjete en gjeng med egenrådige, viljesterke og intelligente barn. Og begge utsagnene bærer med seg en viss grad av sannhet.

Problemet her ligger ikke i hva som er mulig eller umulig, men i definisjonen av oppgaven. Gjetere forbinder vi oftest med store flokker med sauer, og sauer er som vi vet, ålreite dyr, om enn ikke spesielt intelligente. Og vi ønsker vel at den neste generasjonen skal være så intelligente som mulig?

Så det kan synes som om en annen innfallsvinkel er på sin plass.Verden er allerede full nok av sauer som uten å tenke videre over det tar til seg fordommer, løgner, reklame og annet overfladisk tøv. Det holder ikke.

Så vi må angripe oppgaven på en annen måte.

Intelligente mennesker skal oppdras til å tro på sine egne tanker og ideer. De skal læres til å teste sine egne erfaringer og hypoteser, og de skal trenes i å gjøre sine egne vurderinger.

En viktig del av dette består i å ta dem på alvor. Høre på innsigelser og vurdere de på en ordentlig måte, og svare på spørsmål i den samme ånd som de ble stilt. Dersom du ikke er villig til å høre på andre mennesker, hva i all verden får deg til å tro at de til gjengjeld skal høre på deg? Maktarroganse har aldri vært et godt grunnlag for kommunikasjon, og som vi vet dreier verden seg bare mer og mer om nettopp dette. Kommunikasjon.

Det finnes nok av lærere som entrer inn i et klasserom og forventer at alle elevene uten videre skal sitte klare til å ta notater, følge med, og absorbere de visdomsord som læreren måtte komme med. De er ute av stand til å gjøre seg forstått, ikke på en grammatisk korrekt måte, men på et motivasjonsmessig fullstendig feil grunnlag.

Hvorfor skal elevene høre på deg? Hvorfor er du verdig til å vies fullstendig oppmerksomhet? Hva har du å bidra med?

Og nettopp av denne grunnen finnes det hundrevis av lærere som per i dag har disiplinære problemer i klassene sine. Som opplever at elevene er mer opptatt av andre ting, enn å følge med på tavlen. Men har disse lærerne sørget for at det som foregår på tavlen er verdt å følge med på? At det som presenteres er interessant, nyttig, og frem for alt presenteres i en form som pirrer fantasien, interessen og ønsket om å vite mer?

Det er nemlig, tro det eller ei, ingen selvfølgelighet i at barna skal følge med i klasserommet. Ei heller er det en selvfølge at de skal følge de beskjeder som gis. Det er klart, man kan gjennom sanksjoner og straff sørge for at barna gjør som de blir bedt om… Så lenge du ser dem.

Men dette var vel egentlig ikke målsetningen, var det vel?

Jeg vil her presentere tre spørsmål som alle lærere bør tenke over før de går inn i en undervisningssituasjon. Svarene vil være avgjørende for hva elevene får med seg.

Hvorfor skal elevene lære akkurat dette?

Dette er et spørsmål man læres opp til å stille under utdannelsen til å bli lærer. Det man ikke lærer er å svare på spørsmålet. Tenk over hva elevene skal bruke denne kunnskapen til. Skal den pirre nysgjerrigheten? Skal den være grunnlag for å tenke og filosofere? Skal den ha praktisk anvendelse?

 

Svarene du gir vil ha stor betydning for måten du presenterer stoffet på, og det vil i mange tilfeller lønne seg å forklare elevene hvorfor de skal lære nettopp dette. Ingen av oss liker å kaste bort tid, og barn er ikke noe unntak i så måte.


 

Hvordan kan jeg gjøre dette interessant?

 

Vær klar over dine konkurrenter. MTV, Internett, dataspill, kjendiser, klassekamerater… Alt dette og mer til fyller allerede hodene til ethvert barn i skolen i større eller mindre grad. Og det er greit. Oppgaven din blir så å gjøre det du skal snakke om minst like interessant. Utfordrende? Ja visst, men det var vel ingen som lovet deg at dette skulle være enkelt.

En lærers fremste oppgave er å kommunisere. Dette skal tross alt være ditt ekspertiseområde, så nå er det på tide å vise hvilken ekspert du er.  Det finnes like mange innfallsvinkler på dette som det finnes temaer å ta opp i et klasserom, så jeg skal nøye meg med å si at det lønner seg å være kreativ. Man må utfordre, stille spørsmål minst like mye som man gir svar, og gjerne provosere.


 

Hvordan får jeg elevene til å tenke?

En av mine favorittpedagoger, Jean Piaget, hevder at vi sorterer kunnskap ved hjelp av ”filtre” som både vokser og utvikler seg  etter hvert som vi tar til oss mer og mer informasjon. Filtrene hjelper oss ikke bare til å arkivere, men fungerer som referanseramme når vi skal forstå noe. Og jo flere referanser noe har, jo flere sider av det forstår vi.

Noe av denne prosessen finner sted etter at vi har tatt til oss informasjonen, og det er her dette med å tenke over ting kommer inn. Dersom du ønsker at det du underviser i skal bli noe mer enn mekanisk viten må du inspirere til videre fundering og filosofering. Dette er essensielt for å fremme frie og uavhengige tanker, og for å bidra til den dypere forståelse som er grunnlaget for å gjøre egne vurderinger. Og som bonus gjør det faktisk timene langt mer interessante.


 

Konflikter

Det finnes mange lærere som har ønsket seg et klasserom uten konflikter. Dette er etter min mening både kortsynt og lite konstruktivt. Et klasserom uten konflikter er et klasserom uten meninger, og det høres ulidelig kjedelig ut. Så dersom vi aksepterer at elevene har meninger, både på tvers av hverandre og deg som lærer, hvordan skal dette løses uten at man til enhver tid har en mer eller mindre fremtredende krangel gående?

Igjen faller vi tilbake på det gode gamle mantraet om kommunikasjon og om det å ta hverandre på alvor. Det er ingenting som tilsier at dine meninger er mer verdt bare fordi du er voksen. Ha dette i bakhodet når du leser resten av dette avsnittet.

Som nevnt i begynnelsen av brevet kan man ikke på noe saklig grunnlag forvente at andre skal høre på deg dersom du ikke er villig til å høre på dem. Dette er hele grunnlaget for toveis kommunikasjon. Elevene dine vil uten noen som helst tvil komme opp i konflikter, både av triviell og alvorlig grad. Noen av konfliktene vil du få høre om. Noen av dem ikke. Den tradisjonelle måten å løse de kjente konfliktene på er at de to partene presenterer sin sak for læreren som så nedfeller sin dom over hvem som har rett og hvem som skal be om unnskyldning.

Dette er etter min mening tøv, og bunner ut i ren maktarroganse og/eller en lærers ønske om å bli fort ferdig med situasjonen.

I de fleste tilfellene har ikke læreren engang vært tilstede når konflikten fant sted, og kan dermed ikke ha noen tilnærmet objektiv mening om hva som skjedde. Det er derfor bedre at elevene løser konfliktene sine selv. Så hvordan får man til dette uten at klasserommet/skolegården utvikler seg til en ren krigssone?

Man bør på et så tidlig tidspunkt som mulig gi elevene verktøyene for å løse sine egne konflikter på en så ryddig og rettferdig måte som mulig. La de ”stridende” parter få tid til å snakke sammen, enten på egenhånd, eller sammen med en ordstyrer/”megler”. Dette kan gjøres i form av at elevene går seg en  tur eller at de får et rom hvor de kan sitte i fred. Bruk tid sammen med barna og lær dem grunnlaget for saklig diskusjon. Lær dem å snakke etter tur, om å høre på hverandre, og om å forsøke å sette seg inn i hverandres situasjoner. Ikke vær bekymret for at de mister litt undervisningstid. Det at elevene lærer å løse sine egne konflikter er minst like nyttig som at de kan og/å regelen, noe du i alle tilfeller kan lære dem senere, mens konflikten må løses nå.


Den skjulte læreplanen

En lærers oppgave består etter min mening i langt mer enn kun å formidle fag. På universitetsnivå er dette sikkert en mulighet (selv om jeg også her mener at man bør ha mer enn kun fag i tankene), men så kalles også lærerne her for ”forelesere”. På en skole må man være klar over at man har med mennesker i sin tidlige utvikling å gjøre, og de trenger mer enn å bare forstå at to ganger to er fire. Du vil garantert i løpet av din lærergjerning komme i kontakt med elever som har problemer som ikke er relatert til det faglige. Og i mange tilfeller vil de overfladiske faglige problemene bunne ut i helt andre ting.

Som en voksen som er i kontakt med barn er det viktig å fremstå som trygg og tydelig, men samtidig som åpen og tilgjengelig. Dette krever både at man har en viss grad av tillit til egne evner, samt at man har tenkt igjennom en del ting på forhånd.

Jeg vil her forslå tre regler som jeg føler er nødvendige for å være en dyktig klasseleder. Applikasjonen og detaljene rundt hver enkelt av dem vil variere fra person til person, men i essens anser jeg de som svært viktig for å lykkes.


 

Du er sjef
 

For et par tiår siden var det svært populær med såkalt ”fri oppdragelse”. Man trodde da at regler og begrensninger forhindret barns naturlige utvikling. Dette har man senere innsett av var det reneste tull. Et samfunn er bygget opp av et utall prosesser hvorav de fleste av dem involverer mennesker på et eller annet plan. Og der mennesker interakterer har man behov for noen kjøreregler. Det å skulle forvente at et barn vil klare å finne ut av alt dette på egenhånd er utopisk og uansvarlig. Barn vet instinktivt at de ikke er i stand til å løse alle situasjoner selv, og tilstedeværelsen av en tydelig og trygg voksen som setter grenser virker frigjørende, ikke forhindrende. Kall det en sikkerhetsventil om du vil. Barn føler trygghet i å vite at det finnes noen som kan si ”stopp” når ting går for langt, og de vil få en letter hverdag dersom man tar dette på alvor.
Dette gjelder også i forhold til foreldre og andre som måtte ha meninger om hvordan ting bør gjøres. Man skal behandle alle, voksne og barn, med respekt og høre på hva de har å si. Men til syvende og sist er det du som lærer som må ta ansvaret med å avgjøre hva som fungerer og ikke. Din altoverskyggende oppgave ligger i at de barna du har blitt gitt ansvar for har det så bra som mulig, og at de lærer og utvikler seg på best mulig måte.

Alle andre elementer er underliggende dette. Og det innebærer at du må ha en viss ide om hvordan dette skal gjøres i tillegg til å ha tillit nok til deg selv og dine vurderinger.


 

Vær ærlig med deg selv og andre

 

Jeg har enda til gode å møte et menneske som aldri har tatt feil. Gudene skal vite at jeg har gjort nok av mine egne tabber. Det viktige her er at man innrømmer at tabbene har funnet sted, både for seg selv og andre. Det første steget for å lære av sine feil er å innrømme at de finnes. Det er derfor viktig at man erkjenner for seg selv hva som gikk galt uten å forsøke å unnskylde sine egne handlinger og vurderinger. Like viktig er det å innrømme overfor andre at man har tabbet seg ut. Vi gjør det alle fra tid til annen og de fleste feil kan tilgis dersom de innrømmes. Et enkelt ”unnskyld” kan gjøre underverker, spesielt dersom de følges opp med en intensjon om å rette opp i det man har gjort galt.

Så, hva oppnår man så med alt dette? For det første lærer man av sine egne handlinger og i så måte utvikler ikke bare sin evne som lærer, men som menneske. Dette er en viktig egenskap man ikke bare vil være tjent med i sammenheng med klasseledelse, men også på andre arenaer.
For det andre så vil man fremstå som en langt mer troverdig person, og andre vil til gjengjeld vise deg mer tillit. Det finnes nok av de lærere som har forsøkt å fremstå som perfekte og ufeilbarlige, og på den måten plassere seg selv på en pidestall. Problemet med dette er at pidestaller er ofte smale og ustødige, og hvis man først faller ned er det svært vanskelig å klatre opp igjen. Da er det bedre å forkaste hele pidestallen og heller fremstå som et menneske med de feil og mangler det innebærer.

 
Ta deg tid

Som nevnt i begynnelsen av dette avsnittet vil man fra tid til annen ha elever som har behov ut over det å lære fag. Det er av ekstrem viktighet at disse får både den oppmerksomhet og oppfølging som kreves. Og for å få til dette må man ta seg tid. Som alle lærere vet, er dagene fylt til randen med møter, for og etterarbeid, retting og andre ting som alle krever sitt. Men det er her man må fokusere på det som er ens viktigste oppgave: elevenes ve og vel. Jeg har ved flere anledninger kommet for sent til møter og lignende med den selvforklarende begrunnelse at en av elevene mine trengte hjelp med noe. Elevene er tross alt den eneste grunnen til at skolen eksisterer i første omgang, og dette er noe man bør ha friskt i minnet. Uten dem er hele vår funksjon uten noen som helst hensikt, og de bør etter min mening prioriteres foran alle andre hensyn.
Derfor er det å ta seg tid til enkeltelever og deres problemer en av de egenskapene som skiller en god lærer fra en middelmådig. Problemer som for voksne kan synes trivielle kan for et barn være det viktigste i verden. Denne følelsen er reel, og skal taes på alvor. Så dersom en elev ønsker litt av din tid, sørg for at det finner sted. Det er tross alt derfor du er der.

Så, her er min noe kortfattede betraktning på hva som gjør en god lærer til det han eller hun er. Dette er et tema både jeg og andre kunne skrevet lange bøker om, men essensen er ganske enkel. Dersom  man er tilstrekkelig engasjert i forhold til sine elever, målrettet med tanke på hvor man vil, og lærer seg å kommunisere på en tydelig og åpen måte vil man ha en funksjon som lærer. Dersom man ikke mestrer dette har man etter min mening ingenting å gjøre i et klasserom.

Jeg vil gjerne avslutte med å sitere en av mine favorittforfattere fra da jeg selv var barn. Sitatet er hentet fra Jon Bings bok ”Azur” og har i mange år vært et av grunnlagene for den filosofi jeg baserer meg på.

”Det er viktigere å kunne stille de riktige spørsmålene enn å kunne mange svar.”

«.......»